(Norsk-Norwegian) Sørkoreansk avhopper: – Vi lurte Nobel­komiteen

ORIGINAL LANGUAGES, 5 Dec 2016

Vilde Helljesen | NRK – TRANSCEND Media Service

I flere år skal det ha pågått en storstilt og velregissert kampanje med ett mål for øye: Å skaffe Nobels fredspris til Sør-Koreas president Kim Dae-jung. Norske samfunnstopper ble brukt som brikker i et spill i jakten på verdens mest prestisjefulle pris, ifølge ny bok basert på sørkoreanske etterretningsdokumenter.

Foto: Åserud, Lise / NTB scanpix

4. desember 2016 – Applausen runget i et festpyntet Oslo rådhus. Den 75 år gamle presidenten i Sør-Korea, Kim Dae-jung, gikk med sine korte skritt over podiet mot Nobelkomiteens leder Gunnar Berge.

Med nobelmedaljen av gull i den ene hånden og diplomet i den andre, vendte han seg mot de rundt 1000 gjestene og de millioner av TV-seerne for å ta imot hyllesten.

– TAKKNEMLIG: – Jeg er uendelig takknemlig for å ha blitt vist en slik ære, sa Kim Dae-jung i sitt nobelforedrag.
Foto: Poppe, Cornelius / NTB scanpix

Datoen var 10. desember 2000. Kim Dae-jung var årets fredsprisvinner. Målet var nådd.

– Dette kan være en av de største bestikkelsessakene i historien, sier Kim Ki-sam, avhopper fra Sør-Koreas etterretningstjeneste National Intelligence Service (NIS), til NRK.

Han snakker om det som skulle være fredsarbeid, et arbeid som skal løftes frem som et eksempel til etterfølgelse gjennom Nobels fredspris.

I boken «Jakten på Nobels fredspris», som gis ut på norsk denne uken, forteller imidlertid Kim Ki-sam og den amerikanske journalisten og forfatteren Donald Kirk en historie om forsøk på målbevisst bearbeiding av norske samfunnstopper, som Gunnar Stålsett, Geir Lundestad og Kjell Magne Bondevik, korrupsjon og bestikkelser for å nå målet om å skaffe Kim Dae-jung Nobels fredspris.

Det tegnes et bilde av en president, hvor drivkraften for politiske beslutninger og handlinger var styrt av det store ønsket om å få fredsprisen og en del av arbeidet med å styrke presidentens fredspriskandidatur.

Det hemmelige Nobel-prosjektet

Den sørkoreanske presidenten Kim Dae-jung fikk Nobels fredspris for sitt arbeid for demokrati og menneskerettigheter i Sør-Korea og Øst-Asia generelt, og for fred og forsoning med Nord-Korea spesielt. Hans solskinnspolitikk, mykere linje og bistand overfor Nord-Korea ble sett på som et gjennombrudd i den fastlåste og langvarige konflikten mellom de to statene.

– Dette er en ære uten sidestykke, sa den ferske fredsprisvinneren.

BLE HYLLET: Kim Dae-jung tok imot hyllesten fra fakkeltoget og vinket ned til de fremmøtte fra Grand Hotel i Oslo. Kort tid etter utdelingen begynte opplysningene om korrupsjon å svirre.
Foto: REINHARD KRAUSE / REUTERS

Hans drøm om å få den gjeve prisen skal ha gått mange år tilbake i tid, og han var flere år blant fredspriskandidatene.

Kim Dae-jung tok i bruk ressursene han rådet over som statsleder, for å til slutt oppfylle drømmen sin, ifølge boken.

Nobel-prosjektet ble det kalt. Etterretningstjenesten NIS fikk jobben med å lede det topphemmelige prosjektet som skulle gjøre landets leder til en fredsprisvinner, forteller Kim Ki-sam.

– Det ble etablert en egen avdeling som var underlagt etterretningstjenesten. Den ble kalt Office of External Cooperation Aid, men det var et dekknavn. Avdelingen ble egentlig etablert for å jobbe med Nobel-prosjektet, sier han.

– Etter hvert flyttet lederen for prosjektet inn i Det blå huset, presidentresidensen i Seoul, som presidentens personlige assistent, og arbeidet ble ledet derfra.

Det såkalte Nobel-teamet, NIS-gruppen som ledet prosjektet, var svært opptatt av at Nobelkomiteen ikke skulle forstå at den ble utsatt for en kampanje, de fryktet at det ville virke mot sin hensikt.

KUNNGJØRINGEN: – Den norske nobelkomité har besluttet å tildele Nobels fredspris for 2000 til Kim Dae-jung for hans arbeid for demokrati og menneskerettigheter i Sør-Korea og Øst-Asia generelt, og for fred og forsoning med Nord-Korea spesielt, kunngjorde komitéleder Gunnar Berge 13. oktober 2000. Foto: Poppe, Cornelius / NTB scanpix

For å styrke Kim Dae-jungs kandidatur, måtte de «holde ham varm» hos Nobelkomiteen, tegne et positivt bilde av ham og sørge for støtte og rosende omtale av presidenten fra viktige norske og internasjonale stemmer, skriver forfatterne.

– Stålsett og Lundestad var hovedmålene

Nobel-teamet produserte informasjonsmateriale, men i dekke av å være diplomater pleiet de også et mer personlig forhold til noen av dem de anså som avgjørende for Nobelkomiteens beslutning, ifølge «Jakten på Nobels fredspris».

Etter hvert ble to personer utpekt som hovedmål for den sørkoreanske kampanjen.

– Hovedmålet var Gunnar Stålsett, og det andre målet var Geir Lundestad, sier Kim Ki-sam.

TIDLIGERE ETTERRETNINGSOFFISER: Kim Ki-sam jobbet i den sørkoreanske etterretningstjenesten i åtte år frem til oktober 2000. Da han dro fra Sør-Korea, og senere søkte asyl i USA, tok han med seg en rekke dokumenter fra Sør-Koreas etterretning.

Gunnar Stålsett var på den tiden medlem av Nobelkomiteen og biskop i Oslo, mens Geir Lundestad var sekretær for Nobelkomiteen og direktør ved Nobelinstituttet.

«Planen var at disse personene skulle inviteres på lunsjer i Oslo og på middag til ambassadøren med hustruer. Men planen advarte mot tiltak som kunne gi dem et hint om at det lå noe annet under enn objektiv informasjon om solskinnspolitikken og situasjonen i Korea,» heter det i boken, som siterer en etterretningsrapport.

– Vi visste at Mr. Stålsett var svært innflytelsesrik i Nobelkomiteen, og han hadde lenge vært vennlig innstilt overfor Kim Dae-jung. Han hintet mange ganger til våre folk og til den sørkoreanske ambassadøren i Norge om at Kim Dae-jung ville være en sterk fredspriskandidat dersom han fikk til et gjennombrudd i forholdet mellom Nord- og Sør-Korea, sier Kim Ki-sam til NRK.

– Også Mr. Lundestad var svært vennlig innstilt overfor Kim Dae-jung. Han kjente til Kim Dae-jung fra da de begge var ved Harvard på 80-tallet. Ettersom Lundestad la til rette mye av arbeidet for Nobelkomiteen, tenkte vi at han var en person det var smart å knytte til seg. Så Stålsett og Lundestad var de to enkleste målene for det sørkoreanske Nobel-teamet å forsøke å manipulere, sier han.

Stålsett ble invitert til Sør-Korea – fikk VIP-behandling og besøkte presidenten

I boken kommer det frem at den sørkoreanske ambassadøren i Norge hadde flere møter med Stålsett og Lundestad hver for seg, og inviterte dem også på flere middager – både i ambassadørboligen og på restaurant.

LEDSAGET AV STÅLSETT: Gunnar Stålsett, daværende medlem av Nobelkomiteen, fulgte fredsprisvinner Kim Dae-jung inn til utdelingsseremonien i Oslo rådhus.
Foto: Åserud, Lise / NTB scanpix

Den største påvirkningsmuligheten øynet kanskje det sørkoreanske Nobel-teamet da de i 1999 inviterte Gunnar Stålsett og kona til Sør-Korea.

Ifølge boken skulle Stålsett delta på et seminar om demokrati og markedsøkonomi, men besøket åpnet også for et uoffisielt møte mellom ham og president Kim Dae-jung, halvannet år før Nobelkomiteen ga fredsprisen til presidenten.

Det var ifølge boken presidentens nærmeste medarbeider Kim Han-jung, som ledet Nobel-prosjektet, som la opp programmet under Stålsett-ekteparets besøk i 1999.

«På Kimpo internasjonale flyplass ble herr og fru Stålsett mottatt av Kim Han-jung og hans NIS-team og ført inn i VIP-loungen for statsgjester. Nå fikk Kim Han-jung anledning til å bygge opp et fortrolig forhold til biskopen,» heter det i «Jakten på Nobels fredspris».

– Nobel-teamet i NIS betalte alle kostnader for Stålsett og hans kone – fly på første klasse, hotell, alt sammen. Og den sørkoreanske etterretningstjenesten og Kim Han-jung behandlet Stålsett svært godt, sier avhopper Kim Ki-sam.

I etterretningstjenestens arkiv ligger en takke-e-post fra Stålsett etter besøket, som NRK har sett, hvor det står:

«Selvfølgelig var audiensen hos presidenten og landets første­dame høydepunktet på turen.»

– Da Stålsett og kona aksepterte invitasjonen til Sør-Korea, var holdningen fra det sørkoreanske teamet at nå hadde vi ham på kroken. Vi hadde «kjøpt» hans sinn og hjerte. Vi forsto at Nobels fredspris var den eneste tingen vi ikke kunne kjøpe for penger direkte, så vi betalte ikke store pengesummer direkte til nordmenn – vi forsøkte å vinne hjertene til medlemmene i Nobelkomiteen, til Stålsett spesielt, sier Kim Ki-sam til NRK.

Loggførte middager og møter

Den sørkoreanske ambassadøren og etterretningsagenter som utga seg for å være diplomater ved Sør-Koreas ambassade i Norge, fortsatte å pleie kontakten med Stålsett etter besøket, og de møttes flere ganger for å diskutere utviklingen i Sør-Korea under Kim Dae-jungs ledelse helt frem mot fredspristildelingen i 2000, skriver forfatterne og viser til etterretningsdokumenter.

SIGNERTE GJESTEBOKA: President og fredsprisvinner Kim Dae-jung signerte protokollen på Nobelinstituttet. Ved siden av ham sitter kona, førstedame Lee Hee-ho, og de er omkranset av Geir Lundestad, Gunnar Berge, Hanna Kvanmo, Sissel Rønbeck og Gunnar Stålsett.
Foto: FJELDSTAD, KNUT / AP

Geir Lundestad skriver selv i boken «Fredens sekretær – 25 år med nobelprisen», som han ga ut i fjor, at han var ved Harvard samtidig som Kim Dae-jung i 1983.

Lundestad skriver også at Kim Dae-jung «allerede på 1980-tallet begynte å fokusere på Nobels fredspris», og at han «jobbet hardt i mange år for å få prisen».

Lundestad skriver også at han var i Sør-Korea blant annet i 1997, men at han da avslo å møte president Kim Dae-jung:

«I 1997 var det tydelig at Kim Dae-jung gjerne ville treffe meg under mitt ukelange besøk i landet. Jeg gjorde det klart at selv om jeg var opptatt av å lære mest mulig om landet, hadde jeg ikke til hensikt å treffe noen som var kjent som kandidater til Nobels fredspris.»

I «Jakten på Nobels fredspris» forteller imidlertid forfatterne detaljert om møter og middager Lundestad hadde med den sørkoreanske ambassadøren i Norge, hvor utviklingen i forholdet mellom Nord- og Sør-Korea var blant det som ble diskutert.

Det Lundestad trolig ikke visste, var at disse møtene var et ledd i den hemmelige kampanjen, og at alt som ble sagt, ble rapportert videre til hovedkvarteret i Seoul, ifølge boken.

Betalte flere hundre millioner dollar før avgjørende møte

Det store gjennombruddet i forholdet mellom Nord- og Sør-Korea kom i juni 2000. Det historiske toppmøtet i Pyongyang mellom den nordkoreanske lederen Kim Jong-il og den sørkoreanske presidenten Kim Dae-jung ble fulgt av en hel verden og ble trolig også avgjørende for at Kim Dae-jung fikk fredsprisen det året.

«Toppmøtet var en stor triumf for Kim Dae-jung. Han hadde vært kandidat til fredsprisen i mange år. Det var ingen tilfeldighet at han fikk fredsprisen det året toppmøtet fant sted,» skrev Geir Lundestad i sin bok.

TOPPMØTE: De to lederne, Sør-Koreas president Kim Dae-jung og Nord-Koreas leder Kim Jong-il holdt hverandre i hendene før de skulle signere en felles erklæring på slutten av toppmøtet i juni 2000. Møtet ble sett på som et gjennombrudd i forholdet mellom de to statene. I ettertid er det kommet frem at det ble utbetalt flere hundre millioner dollar fra Sør- Korea til Nord-Korea i forkant av møtet. Foto: Ap

Men Lundestad undret seg kanskje også over om det bare var forsoning og fredsarbeid som var motivasjonen for at den nordkoreanske lederen Kim Jong-il hadde gått med på toppmøtet.

Ifølge et telegram med referat fra ett av den sørkoreanske ambassadørens møter med Lundestad, skal Lundestad ha spurt om det var noe som tydet på at det var brukt bestikkelser for å få i stand møtet. Ambassadøren avviste det på det sterkeste, ifølge «Jakten på Nobels fredspris».

Det har senere vist seg å ikke stemme. Ifølge Kim Ki-sam fikk Sør-Koreas president fredsprisen for et møte som ble betalt for, uten at Nobelkomiteen visste det da.

– Det var en utbetaling i forkant av møtet, sier Kim Ki-sam.

Han forteller at en spesialetterforsker i Sør-Korea undersøkte saken etter at han først offentliggjorde opplysningene han satt på i 2003-2004, og at etterforskningen konkluderte med at minst 450 millioner dollar, 3,8 milliarder kroner, ble betalt til Nord-Korea før møtet.

Kim Ki-sam mener imidlertid beløpet var vesentlig høyere.

Også Geir Lundestad har i sin bok erkjent at det etter fredspristildelingen til Sør-Koreas president har kommet frem at det var en utbetaling til Nord-Korea via den sørkoreanske bilprodusenten Hyundai: «Det har senere kommet frem at Hyundai ble presset til å betale Nord-Korea 450 millioner dollar kort tid før toppmøtet i 2000 fant sted,» skrev Lundestad.

President Kim Dae-jung har selv forsvart pengeoverføringen og sagt at den var ment å skulle hjelpe solskinnspolitikken, ifølge The New York Times.

Inviterte Bondevik til rørende gjenforening

Foruten å forsøke å innynde seg hos Nobelkomiteen, skal det sørkoreanske teamet som jobbet med Nobel-prosjektet, ha sett verdien i å få støttende og rosende omtale fra personer de betegnet som viktige for Nobelkomiteens vurderinger.

En konsekvens av det koreanske toppmøtet var at familier som var blitt splittet i Nord- og Sør-Korea i et halvt århundre, endelig fikk se hverandre igjen – om enn bare i noen få dager. 100 koreanere fra hver side av den delte halvøya ble i august 2000 gjenforent med familiemedlemmer og slektninger i fire dager, før de igjen måtte vende hjem hver til sitt.

STERKE GJENSYN: En nordkoreansk mann gråter mens han omfavner sin sørkoreanske mor under gjenforeningen i Seoul i august 2000. Foto: LEE JAE WON / AP

Den gang nylig avgåtte statsminister Kjell Magne Bondevik var invitert for å bivåne gjenforeningen.

– Sør-Koreas president inviterte Kjell Magne Bondevik for å bevitne gjenforeningen av folk i Sør-Korea og Nord-Korea som hadde vært splittet. Vi visste at Bondevik var en innflytelsesrik person som kunne ha påvirkning på Nobelkomiteen. Han hadde også vært svært vennlig innstilt overfor Sør-Korea, sier Kim Ki-sam.

ÆRESDOKTOR: Kjell Magne Bondevik mottok en æresdoktorgrad ved Kyung Hee University i Seoul i 2002.
Foto: AHN YOUNG-JOON / AP

I boken «Jakten på Nobels fredspris» skriver forfatterne:

«Et internt NIS-memo rapporterte at de norske besøkende ble «ekstremt godt behandlet,» nesten som berømtheter, mens de ble loset gjennom VIP-rommene på flyplassen. Koreanerne visste godt at de ikke måtte invitere folk som var direkte involvert i å dele ut fredsprisen, medlemmer av Nobelkomiteen eller folk fra Nobelinstituttet. Det ville ha vært et altfor taktløst og åpenbart forsøk på å få fredsprisen. Isteden satset de på god behandling av folk de håpet kunne overbringe hyggelige erfaringer fra gjen­foreningsmøtet til sine venner i Nobel-systemet.»

Gråtende kastet mødre og sønner, søsken, nieser og onkler seg om halsen på hverandre.

Bondevik var åpenbart berørt av det han fikk se.

– Å være til stede ved gjensynet ble veldig sterkt. Jeg har vel knapt vært med på noe særlig sterkere. Nå skapes det menneskelige og følelsesmessige bånd mellom nord og sør. Det i seg selv skal det bli veldig vanskelig for politikere å overse, sa Bondevik til Aftenposten etter gjenforeningen.

Når Bondevik blir forelagt opplysningene som kommer frem i boken, sier han til NRK at han ikke forsøkte å påvirke Nobelkomiteen i Kim Dae-jungs favør.

– At det var en slik omfattende kampanje for Kim Dae-jung, ante jeg for min del ingenting om. Jeg kjente Kim Dae-jung fra midten av 90-tallet og regnet med at jeg ble invitert til gjenforeningen på grunn av det, og fordi jeg hadde vært engasjert i og interessert i Korea-spørsmålet, sier Bondevik.

– Jeg visste ikke at det skulle ha noe med nobelprisen å gjøre, jeg tror ikke jeg visste at Kim Dae-jung var kandidat til fredsprisen en gang. Så langt jeg kan huske, snakket jeg ikke med noen i Nobelkomiteen om hans kandidatur til fredsprisen, men jeg syntes han absolutt fortjente den.

To måneder etter gjenforeningsscenene som rørte en hel verden, tildelte Nobelkomiteen fredsprisen for 2000 til Kim Dae-jung. I hvilken grad kampanjen Kim Ki-sam og Donald Kirk forteller om, hadde en ubevisst påvirkning på komiteens medlemmer, vites ikke.

Kim Ki-sam mener imidlertid tildelingen var basert på til dels falske premisser og korrupsjon, som den store utbetalingen for å få nordkoreanske Kim Jong-il med på toppmøtet.

– Det sørkoreanske teamet i Nobel-prosjektet lurte og manipulerte Nobelkomiteen, mener han.

Stålsett: – Opplevde en viss oppmerksomhet

Gunnar Stålsett sier til NRK at han opplevde «en viss oppmerksomhet fra sørkoreanske side» før Kim Dae-jung fikk fredsprisen. Han bekrefter at han hadde flere møter med den sørkoreanske ambassadøren i Norge, møter som han beskriver som hyggelige og interessante, men mener han ikke er blitt lurt eller påvirket.

– Når man er medlem av Nobelkomiteen eller har et generelt engasjement, er man jo opptatt av å selv få opplysninger, informasjon og vurderinger. Og så må man ha tillit til sin egen dømmekraft og integritet og bruke informasjonen på en måte som kan være nyttig for den prosess man selv er i, sier Stålsett nå.

– Når det er en statsleder som er fredspriskandidat, er det da fornuftig å søke informasjon om ham hos en person som representerer ham, som en ambassadør jo gjør?

– Ja, jeg synes ikke det er noe som skal ekskluderes. For å forstå solskinnspolitikken er det interessant å høre hvordan de selv fremstiller den. For et samfunnsengasjert menneske i det internasjonale feltet, er det en naturlig måte å samle informasjon og gjøre seg opp en mening på, mener Stålsett.

– Tenkte du om ambassadøren kunne ha en agenda for å ville møte deg som medlem av Nobelkomiteen?

– Det er jeg alltid oppmerksom på. Jeg tror alle i komiteen er oppmerksom på at man er utsatt for strategiske påvirkningsforsøk.

NOBEL-FEST: Gunnar Stålsett ankom Nobelmiddagen på Grand Hotel sammen med kona Unn i desember 2000.
Foto: Fjeldstad, Knut / NTB scanpix

Stålsett bekrefter også at han og kona besøkte Sør-Korea i 1999, etter å ha blitt invitert gjennom den sørkoreanske ambassaden, og at sørkoreanske myndigheter betalte turen.

– Gjorde du deg noen tanker om det knyttet til din rolle i Nobelkomiteen?

– Nei. Ikke noe som førte til at jeg syntes det var problematisk. Jeg så ikke noe problem med at jeg var invitert, jeg har jo også en annen identitet enn den som var knyttet til Nobelkomiteen.

Kim Dae-jung og kona var personlig kristne, og Stålsett forteller at han var svært interessert i den sørkoreanske presidentens kirkelige arbeid.

– Var biskop Stålsetts begeistring for denne siden av Kim Dae-jung med på å påvirke vurderingene som Nobelkomité-medlem Stålsett gjorde?

– Det kan helt sikkert være riktig. Det er klart at de elementene er en del av forståelsen for betydningen av en slik person, sier han.

Stålsett sier han ikke visste at Kim Han-jung, mannen som tok ham og kona imot da de ankom Sør-Korea, skal ha vært ansatt i etterretningstjenesten og ledet Nobel-prosjektet, men mener at disse opplysningene bare viser hvor viktig Nobels fredspris er i en rekke land.

– Er det en mulighet for at du kan ha blitt mer vennlig innstilt overfor Sør-Korea og Kim Dae-jung når du fikk en så pen behandling, og det ble pleiet et mer personlig forhold til deg?

– Det kan man ikke utelukke. Man skal aldri utelukke den psykologiske dimensjonen, men det har ikke hatt avgjørende betydning for min beslutning om fredsprisen. Den har vært diktert at de fakta som har ligget på bordet.

Lundestad: – Forsøk på lobbyvirksomhet hvert år

Geir Lundestad, som var sekretær for Nobelkomiteen og direktør ved Nobelinstituttet fra 1990 til 2014, anslår at det hvert eneste år er 10–15 forsøk på lobbyvirksomhet mot Nobelkomiteen.

– De kan til dels være nyttig, selv om de fleste av dem er fullstendig bortkastet.Vi hadde ofte kontakt med ambassader og personer, det er helt legitimt. Jeg brukte møtene med den sørkoreanske ambassadøren til å få informasjon, det som interesserte meg mest var det de visste om situasjonen i Nord-Korea og forholdet mellom Sør- og Nord-Korea, sier Lundestad til NRK.

– Kim Dae-jung hadde utvilsomt en drøm om å få fredsprisen, men det var ikke noen kampanje som gjorde at han fikk den. Det var to grunner til at han fikk fredsprisen: Den ene var hans arbeid for demokrati i Sør-Korea, og den andre var solskinnspolitikken. Det hjelper ikke å drive kampanjer hvis man ikke har noe å fare med.

Til tross for at Lundestad nå i ettertid er kjent med at det ble utbetalt flere hundre millioner dollar fra Sør-Korea til Nord-Korea for toppmøtet sommeren 2000, mener han ikke det rokker ved tildelingen av Nobels fredspris til Kim Dae-jung.

– Hvilke transaksjoner som foregikk mellom Sør- og Nord-Korea, er en helt separat sak. Alle som kjenner til Sør-Korea, vet at det dessverre er en veldig utbredt korrupsjonskultur der. Men toppmøtet fant jo sted, og det kunne ha satt i gang prosesser. Man vet jo ikke på forhånd hvilke resultater noe slikt kan gi, sier Lundestad.

Kim Dae-jung døde i august 2009, fem år etter at han gikk av som president.

Solskinnspolitikken fikk ikke de resultatene mange hadde håpet på. Nord-Korea er fortsatt et isolert kommunistregime og en av verdens mest autoritære stater. I 2006 prøvesprengte landet sin første atombombe og har siden gjennomført flere atomprøvesprengninger.

Go to Original – nrk.no

Share this article: email mastodon facebook 🔗 copy link

DISCLAIMER: The statements, views and opinions expressed in pieces republished here are solely those of the authors and do not necessarily represent those of TMS. In accordance with title 17 U.S.C. section 107, this material is distributed without profit to those who have expressed a prior interest in receiving the included information for research and educational purposes. TMS has no affiliation whatsoever with the originator of this article nor is TMS endorsed or sponsored by the originator. “GO TO ORIGINAL” links are provided as a convenience to our readers and allow for verification of authenticity. However, as originating pages are often updated by their originating host sites, the versions posted may not match the versions our readers view when clicking the “GO TO ORIGINAL” links. This site contains copyrighted material the use of which has not always been specifically authorized by the copyright owner. We are making such material available in our efforts to advance understanding of environmental, political, human rights, economic, democracy, scientific, and social justice issues, etc. We believe this constitutes a ‘fair use’ of any such copyrighted material as provided for in section 107 of the US Copyright Law. In accordance with Title 17 U.S.C. Section 107, the material on this site is distributed without profit to those who have expressed a prior interest in receiving the included information for research and educational purposes. For more information go to: http://www.law.cornell.edu/uscode/17/107.shtml. If you wish to use copyrighted material from this site for purposes of your own that go beyond ‘fair use’, you must obtain permission from the copyright owner.

Comments are closed.